Håvamål.

Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv skal også dø.
Eg veit noko som aldri døyr: dom over den som er død.

I denne strofen så står det at alle skal dø, ingen har overlevd selve livet. Mot slutten av strofen så sies det at selv om mennesket en gang vil dø, så vil æren leve videre i navnet. Det er ofte slik at når et mennesket dør så vil handlingene til det mennesket huskes gjennom navnet. I filmen Troja så blir det sagt i et sitat fra Akilles at: ”long after you’re bones have turned to dust, you’re name will be remembered”. Dette føler jeg sier det samme som teksten. Nemlig at handlingene til et mennesket er det som blir igjen når selve mennesket svinner hen og dør. Handlingen din er arven din med andre ord.