Professoren la mye vekt på å forandre vårs syn på vikingtiden fra den stereotypiske brutale vikingholdningen som er skildret i dagens samfunn. Vi har et syn på vikinger som å være brutale soldater som levde nesten i en form av anarki der de voldtok, drepte og plyndret det de ønsket. Han beskrev derimot vikingtiden som en periode av så mangt mer. Handel f. eks var utrolig viktig i vikingtiden og middelalderen der vikingene handlet med land helt nede i midt-Østen og Asia. Bevis for dette er funnet via forskjellige typer glass og utstyr som er blitt kjøpt i utlandet. Emigrering var også stor del av Norges samfunn ettersom Norges ressurser var strukket til sitt maksimale og vi opplevde overbefolkning. Island f. eks var et av de landene som vi emigrerte til. Til slutt så måtte han selvfølgelig få fram vikingenes plyndringstokter. Selv om det ikke var like brutalt som media kanskje skal ha det til så var det i bunn og grunn piratvirksomhet der de av egen grådighet voldtok, drepte og stjal alle former for skatter. Det er egentlig ingen vits i å pakke det inn siden det bare var barbarisk.

Håvamål.

Fe døyr, frendar døyr, ein sjølv skal også dø.
Eg veit noko som aldri døyr: dom over den som er død.

I denne strofen så står det at alle skal dø, ingen har overlevd selve livet. Mot slutten av strofen så sies det at selv om mennesket en gang vil dø, så vil æren leve videre i navnet. Det er ofte slik at når et mennesket dør så vil handlingene til det mennesket huskes gjennom navnet. I filmen Troja så blir det sagt i et sitat fra Akilles at: ”long after you’re bones have turned to dust, you’re name will be remembered”. Dette føler jeg sier det samme som teksten. Nemlig at handlingene til et mennesket er det som blir igjen når selve mennesket svinner hen og dør. Handlingen din er arven din med andre ord.