Igår så vi altså skuespillet om Haugtussa av Arne Garborg.Vi har jobbet med stykket den siste uken på skolen, og godt er det. Fordi det som minnet mer om musikal enn et skuespill var såpass upresist og vagt i handlingen at jeg kunne funnet mer budskap i et blogginnlegg om mote. i ettertid heldigvis har vi fått vite at temaet skulle si noe om umiddelbare gleder og hvordan mennesker ønsker de raske gledene over alt annet. Uten denne gjennomgangen etter skuespillet ville jeg fremdeles sittet med et stort spørsmålstegn rundt hodet
verken jeg eller flere av mine venner satt der i forvirelse hele skuespillet. Ettersom tiden gikk, konsentrasjonen falt bort og jeg ble opptatt av andre ting var det bare de plutselige skrikene fra de kvinnelige skuespillerne som tvang oppmerksomheten min tilbake til dem. "skuespillet" florerte med psykedeliske lyseffekter som overførte fokuset på de hjemsøkte stolene som fløy over hele scenen gjennom hele skuespillet. da skuespillet endelig tok slutt satt jeg der bare med et smil rundt kjeften og med tanken "hva i all verden opplevde jeg nå? jeg vil ha tilbake mine 2 timer som nå ble stjålet fra livet mitt" skuespillet virker som om det er laget for spesielt intereserte, og KUN for de intereserte. Man fikk ikke noen replikker foruten sangene så noen introduksjon fikk man heller ikke. Om de har prøvd å tilpasse skuespillet til ungdommer så må jeg si at de har feilet, ganske kraftig.
når det kommer til skuespillerne var jeg såpass satt ut av haugtussa at jeg ikke forsto om de skulle holde sine følelsesløse utrykk eller om de rett og slett ikke greide å komme med rett kroppsspråk. Det vil nok forbli et mysterium for meg ettersom jeg ikke nærmer meg teateret igjen på en lang, lang stund

særoppgave

Til Norsk særoppgaven vi fikk, skal jeg lese boken "Assholes finish first" av Tucker max. Jeg valgte denne boken fordi den er veldig kontroversiell. Den inneholder masse useriøse fortellinger, men nesten alltid med en dypere mening bak dem samtidig.